Whispering Corridor
Tekst skrevet av Solveig Laland Mohn. Arbeidsvisning på Sentrum Senter for Samtiden Mai 2024. Utviklet med støtte fra Dramatikkens Hus. Dramaturg Morten Cranner.
Utdrag:
Jeg la meg ned i senga og åpnet en bok for første gang på tre måneder. Det var
som om jeg fant tilbake til meg selv for 20 år siden, da jeg ikke kunne legge meg
uten å ha noe å lese på. Det kunne være hva som helst, bare det kunne leses. Jeg
har for eksempel brukt instruksjonshefte til montering av panelovner som
sengelektyre i mangel på annet. Var jeg redd mine egne tanker? I stedet for å
ligge og være redd, liker jeg å tenke på ansikter. Jeg forestiller meg ulike
ansikter, jeg observerer dem og hvordan de forandrer seg. Litt som når man
stirrer opp i skyer som beveger seg og stadig får øye på ulike ting. De ansiktene
jeg ser for meg når jeg ligger slik er alltid i grånyanser. Jeg er redd for at det er et
tegn på at jeg har et trøblete indre. At fargen grå gjenspeiler mitt indre, ubevisste
liv. Og da skammer jeg meg for at ansiktene ikke er fulle av friske, flotte levende
farger.
——————-
Varmen fra en danser, varmen i stemmen hans, pausene i forestillingen og da han
spurte om pausen var lang nok og jeg sa nei og han holdt den lengre. Jeg elska å
være i den pausen. Jeg følte meg viktig i denne pausen, uten å gjøre noe som
helst. Det var et barn i publikum, en gutt på omkring tretten, fjorten - vil jeg tro -
som kjeda seg, - vil jeg tro - han satt sammen med noen som så ut som familien
hans, og jeg tror de kjente danseren og at gutten hadde blitt tvunget med, og
det var liksom derfor han hadde godteriet, fordi han måtte ha en premie eller
noe trøst for å gidde å være med på forestilling, for å holde på humøret, og nå
prøvde gutten på en bråkete, lydløs måte å få godteriet ut av esken, og danseren
sa at han bare måtte spise og at han hadde lov til å lage lyd, han sa at gutten
hjalp forestillingen videre. Og jeg sitter der, og jeg kjeder meg, og jeg er usikker
på hva jeg ser på, men jeg vet at det er frihet for meg å være der, jeg er en
publikummer og jeg trenger ikke lure på rollen min. Jeg bare er der. Og
danseren danser og forteller noen historier om noen tepper og det henger ikke
sammen og det er ikke til å forstå og egentlig kan noen rive det fra hverandre
rent sånn matematisk dramaturgisk, noen grep kunne vært gjort om danseren
ville fortelle en litt mer fattbar historie med en mer helhetlig fortelling, noe man
kan følge, men jeg tror ikke dette var viktig, jeg tror dette var perfekt. Og
danseren er litt tykk og beveger seg med en kjapp, men samtidig seig sjarme.
Han er i sin egen verden og han viser seg, og han bretter ut livet i bevegelsene,
det er varmt der inne i blackboxen og det er deilig å ikke fryse.
Det har vært en av de dagene der jeg surrer, og er redd, jeg er redd for alle
nyhetene, jeg er redd for alle pengene, jeg er redd for ensomheten og jeg setter
på en Dylanlåt og jeg lytter til den. Jeg kan teksten utenat, men jeg har aldri lyttet
til de orda som jeg bare kan. De orda jeg synger sammen med Dylan, de forteller
meg at jeg kan bli rolig, at det skal gå bra og jeg begynner å grine.
Tidligere på morgenen har jeg sett en film om en forelskelse og jeg blir helt tom
når filmen er ferdig, jeg drar på biblioteket og jeg finner boka filmen er basert på
og jeg bruker resten av arbeidsdagen på biblioteket og leser i den boka. Og jeg
synes det er flaut om noen ser meg og hva jeg leser, så jeg finner en annen bok,
en bok om hvordan det er å være innflytter fra andre steder, om hvor vanskelig
det er med skjult rasisme, men jeg leser egentlig ikke i den boka, jeg leser i den
andre, den om forelskelsen, men jeg har den som innflytteren har skrevet utapå
den jeg egentlig leser. Jeg leser så jeg blir helt stiv i nakken, jeg har glemt å ta
med meg brillene. Det er så fint å lese om den forelskelsen og hvor fryktelig
spennende det er før de kysser for første gang, om pinslene og all lengtinga. Og
hvor forferdelig trist og tungt det er når de skilles, når den ene må dra og de
igjen blir ensomme. Bare ensomme på en litt annen måte enn det de var før.
Det var en som sa her forleden, jeg husker ikke i hvilken sammenheng, om jeg
leste det eller hørte det på radioen eller, uansett. Det var noen som sa at de der
store, første forelskelsene du har, det er mest sannsynlig de du får, så pass på. De
forsvinner og de kommer ikke nødvendigvis tilbake. Jeg går inn i de gamle
forelskelsene mine, der, på biblioteket går jeg inn i musikken han sang for meg,
jeg går inn i rommet jeg møtte han i, den gangen da vi egentlig skulle øve på en
scene fra Strindberg, det er synd på menneskene, cabbage is cheap nourishing
and good, og vi klemte hverandre og han kjente hjertet mitt slå hardt og jeg
husker han hadde hvit trøye på seg, halvlangt hår og store hender. Og jeg falt så
hardt inn i den forelskelsen, jeg forelsket meg i en jeg hadde bestemt meg for å
mislike. Og han fortalte meg senere en gang at han hadde skjønt at jeg var
forelsket i han i den klemmen, for hjerteslag lyver ikke, sa han.– Og han holdt
meg i den klemmen. Selv om det egentlig bare var øving til skuespill. Mange år
etter møtte jeg han igjen. Vi var hos en felles kollega, i en park. Og kollegaen
hadde hengt opp en sånn line som man kan balansere på mellom to trær. Og jeg
prøvde den, men beina mine bare skalv og han så på meg, og jeg hadde lyst til å
være flink, få det til, slik at han kunne se det, men jeg klarte det ikke. Litt etter satt
vi og spiste, noe grillgreier på gresset vil jeg tro. Han satt litt bortenfor meg, jeg
smugtittet bort på han. Han titta tilbake, og jeg tror det blikket var litt som de
hjerteslaga i den klemmen, jeg ble avslørt igjen.Danseren har svart, krøllete hår
som begynner å bli grått og jeg synes han er både stygg og vakker på samme tid.
Da jeg kom til teateret, rett fra biblioteket og
rett fra boka om forelskelsen, var jeg noen minutter for tidlig ute, jeg hadde ni
minutter før forestillingen skulle starte, og om det hadde vært varmere ute,
tidligere på året, så ville jeg sykla litt rundt før jeg gikk inn, men nå hadde det
akkurat blitt kaldt og jeg hadde bare på meg den grønne kåpa mi, den er ikke
varm, den er perfekt i ti grader, men ikke i to. Så jeg gikk inn. Men jeg ble stående
ved døra, nederst, bakerst i lokalet, jeg takker gudene for telefonen noen ganger,
og jeg fikk svart på noen smsér som jeg har utsatt å svare på og jeg fikk til og
med ringt til eksen min som jeg ikke har snakka med på over to uker og vi som er
vant til å snakkes og møtes hver dag i ti år og nå er det over og jeg er glad og
letta for det, men samtidig helt inni hampen trist trist trist, uansett, jeg fikk ringt
han og han hadde bare på mobilsvarer, men jeg fikk god samvittighet for at jeg
hadde ringt. Å svare på disse meldingene og ta den telefonen tar ikke ni minutter,
det tar kanskje fire. Og jeg har et hav av tid før forestillingen skal begynne, jeg
går videre inn i lokalet. Går på do. Det tar muligens to. Har flere minutter, går ut.
Han som jobber i baren kjenner jeg litt. Og han smiler mot meg og jeg sier hei til
han og spør om de har et program hvor jeg kan lese om forestillingen, og av en
eller annen merkelig grunn begynner jeg å lese høyt for han fra programmet. Og
han står i baren og er på jobb og må liksom stoppe opp og bruke tid på å høre
meg lese høyt om en forestilling han sier han har sett et par dager i forveien. Guri
malla. Endelig, de ringer inn til forestillingen. Når jeg kommer inn ser jeg at
danseren og musikeren sitter i enden av rommet, stoler til publikum langs alle
veggene. I midten av rommet, på gulvet er det plassert et lite gulvteppe. Jeg
stopper litt opp, skal jeg velge den nærmeste stolen, nei, jeg går for en som gjør
at jeg må gå over gulvet. Da kan danseren se meg, og jeg kan hilse på han og
han smilte faktisk til meg. Og jeg ble glad for at jeg valgte det, å ta veien over
scenen, jeg passet på å ikke gå oppå teppet selv om jeg fikk en innskytelse, at det
var det jeg ville, jeg ville gå oppå teppet. Men det er ubehagelig å komme i
konflikt, og jeg kan bli sett på som respektløs eller kulturinsensitiv eller i verste fall
rasist om jeg gjør slike ting, så det er lurt å la være. Når alle har kommet inn, 33
stk, ønsker han oss velkommen, han har en veldig, veldig, veldig vakker, rolig og
god stemme.
I starten av forestillingen forteller han om teppet som ligger på gulvet. Han setter
seg ned ved det, tar på det og forteller hvordan det ble hans. Han fikk det av sin
bestemor som ikke er her lenger. Og han ber oss om å invitere med oss en som
ikke er her, ta med en du skulle hatt lyst til å ha med deg hit i kveld, sier han.
Dette er så sinnsykt lett for meg.——————-
For mange år siden bodde jeg på en øy i Finnmark. Helt ytterst ute mot øst.
Jeg hadde blitt fortalt, før familien min og jeg flyttet dit, at det var mulig å finne
sølv i den lille byen. Foreldrene mine fortalte om det, de viste meg en bok, og i
den boken var det et eget kapittel om sølvet i området. Finnmark og sølvet. Jeg
så for meg at huset vi skulle bo i var rødt, med hvitt gjerde og hvite vinduskarmer,
med stor hage og epletrær jeg kunne klatre i, og at jeg skulle tilbringe dagene
mine med å lete etter, og å faktisk finne sølv. Jeg så for meg spenningen i
letingen, og gleden i å finne selve sølvet. All rikdommen. Det skinte av disse
dagdrømmene mine. Da vi kom frem var hele byen asfaltert og huset var brunt.
Det fantes bare ett eneste tre på hele øya og det måtte pakkes inn om vinteren.
—————
Jordmor
Alt ser bra ut. Hun har ti tær og ti fingre
Jeg
Hun?
Jordmor
Vil du vite om det er en gutt eller jente?
Jeg
Nei, hadde lyst til at det skulle være en overraskelse
Jordmor
Ja
Jeg
Men du sa hun?
Jordmor
Nei? Gjorde jegJeg
Ja, jeg tror det
Jordmor
Nei, det er for tidlig å si, så det er ikke sikkert.
Jeg
Bra alt var bra da
Jordmor
Men hva med deg? Hvordan har du det?
Jeg
Jo, bra takk
Jeg begynner å grine
Jordmor
Er du alene?
Jeg
Ja.
Jordmor
Så faren er ikke inne i bildet?
Jeg juger og sier at jeg er helt alene. Jeg hikster. Jordmora legger en hånd på
skulderen min. Jeg hulker, lener meg mot henne, inn mot hennes bryst. Hun lukter
svakt av såpe. Hun holder om meg og sier at det skal gå bra og at hun merker på
meg at jeg er sterk.
Jeg
Kan jeg få med bilde?
Jordmor
Ja, du skal få mange!
Hun finner frem ultralyden, tar bilder og printer ut en lang remse. Jeg ser på
de, men klarer ikke å tyde dem.Jordmor
Dette skal gå bra.
Jeg reiser meg opp, blir sittende litt på brisken, med lut rygg, stirrer i bakken,
kjenner at jordmor ser på meg, jeg sukker dypt, reiser meg opp, går bak
forhenget, ser meg i speilet, gjør en stygg grimase, rekker tunge til meg selv,
tørker ikke vekk maskaraen som har rent nedover kinnet. Kler på meg, sier god
helg og går.
——————
Gata utafor det brune huset vårt er asfaltert, her og der har den krakelert, om
sommeren har jeg sett at løvetannen har vokst gjennom asfalten. Jeg husker jeg
ble forundret da jeg la merke til det første gang. At noe så mykt kan trenge
igjennom noe som er så hardt. Om vinteren er gata helt hvit av tettpakket snø
som er perfekt å kjøre spark på. Eller skli avgårde på. En gang hadde jeg tatt med
meg et glass med rød husholdningssaft ut, jeg sølte litt, men saften forsvant ikke.
Saften ble en del av gata, en del av veien, jeg kunne se den smelte seg sammen
med den tettpakka snøen og etterlate en liten, hard, lyserosa dam av is. Da tenkte
jeg; ingenting forsvinner noen gang, det blir bare til noe annet.
——————
Han
Kan du bære bagen ned?
Jeg
Er hengekøyene i kjelleren?
Han
Ja, tror det
Hun
Kan du finne dem?
Han
Ja, snartJeg
Kommer du? Jeg begynner å bære ned jeg
Han
Ja, kommer snart
Jeg
Vi må gå nå
Han
Ja, jeg kommer snart
Jeg
Bussen går
Han
Ja
Jeg bærer bagen ned, setter den fra meg ved utgangsdøra, går videre ned i
kjelleren og inn i boden. Begynner å lete etter hengekøyene. Han kommer etter
Han
Jeg tror de ligger oppi trådhylla.
Han peker, jeg finner de
Jeg
Vi må ha liggeunderlag også
Han
Er det så nøye?
Jeg
Ja, jeg klarer ikke å sove uten liggeunderlag
Han
Men det er ikke plass til liggeunderlag i bagen
Jeg
Joda. Jeg må ha liggeunderlag.Han
Ok, jeg trenger ikke.
Han finner et liggeunderlag og går opp. Han legger det på toppen av bagen,
mellom stroppene.
Han
Jeg glemte boka.
Han løper opp trappene til leiligheten. Mens han er oppe, åpner jeg bagen og
presser liggeunderlaget inn i bagen. Jeg lukker glidelåsen i det han kommer
tilbake.
Han
Nei! Det er ikke plass til liggeunderlaget i bagen!
Jeg
Det er jo det, du ser jo det
Han
Nei!
Han åpner bagen og tar ut liggeunderlaget og lukker bagen.
Jeg
Det er jo mer praktisk å ha liggeunderlaget inni bagen?
Han
Det ødelegger trykket
Jeg
Trykket?
Han
Ja, det blir krøllete
Jeg
Neida, det går jo helt fint detHan
Nei! Det kan bli ødelagt.
Jeg
Men se her da, det er ikke krøllete. Det går helt fint, det er plass.
Jeg begynner å åpne bagen
Han
Din jævla helvetes idiot!
Jeg retter meg raskt opp. Jeg begynner å gå mot porten
Han
Du må ta bagen, jeg er fremdeles ikke frisk i skulderen!
Jeg
Ja. Er du frisk nok til å ta liggeunderlaget da?
Han
Det sitter fast om du setter dem under bærestroppene.
Jeg
Vær så snill. Vi har ikke tid, bussen går snart.
Han
Lenge til bussen går
Jeg
Lenge til bussen går?
Han
Ja, tar bare ti sekunder å gå til bussholdeplassen.
Jeg
Tar mer en ti sekunder. En to tre fire fem seks syv…
Han fester liggeunderlaget under bærestroppene mens jeg tellerHan
Sånn
Jeg går, han følger etter
Han
Slapp av.
Vi går med raske skritt mot bussholdeplassen. Ingen buss. Han tenner en sigarett.
Tar noen trekk. Bussen kommer. Han knipser av gloen og går inn på bussen
Jeg
Må du ha med den sigarettsneipen inn på bussen? Det lukter så vondt.
Han
Neida, det går fint.
Han stapper den i lomma.
Han
Sånn
Jeg
Det lukter fremdeles
———————-
Om vinteren, har gata brøytekanter som vokser seg større og større. Noen år kan
de bli flere meter høye. Vi kunne høre det godt når Bjarne med brøytebilen
nærmet seg. Den skranglet og det rumlet mellom husene. Da sprang vi opp i
brøytekantene, og noen ganger var det så mye snø i gata at vi ble skylt og slått
ned av snøen brøytebilen presset og kastet ut av veien med den store plogen sin.
Om det allerede var brøytet i den gata vi befant oss i når vi hørte Bjarne var ute
og kjørte, sprang vi alt vi kunne til en gate det ikke var brøytet i, slik at vi kunne bli
dynga ned av snøbølgene enda en gang. Slik holdt vi på.
Bjarne med brøytebilen var en hyggelig mann. Han brukte å gi en sjekk til oss
barna da vi hadde bursdag. Han hadde en vakker håndskrift. Det var spennende,
høytidelig å gå i banken for å ta ut de femti kronene jeg hadde fått av han. Hanvar en av de første som kom på besøk til oss da vi var nyinnflytta. Han drakk. Mye.
Veldig mye. Og ofte når han var full kom han på besøk. Da måtte enten mamma
eller pappa sitte på kjøkkenet å prate med han. Jeg tror han ofte var lei seg.
Bjarne gråt. Mamma eller pappa lytta og trøsta. De pleide å gjøre det på tur. Etter
at han hadde gått, måtte kjøkkenet luftes, huset måtte luftes. Det stank. Det lukta
Bjarne.
——————
Jeg
Nei, jeg går og finner senga. Hva med deg?
Jeg ser på han
Han
Jeg blir litt til jeg
Mamma
Skal du ha mer vin?
Han
Ja takk
Jeg reiser meg
Han
Natta
Mamma
Natta skjønne
Jeg
NattaJeg går opp trappene. Inn på rommet. Kler av meg. Legger meg i en av sengene.
Velger den nærmest vinduet. Kommer på at jeg har glemt å pusse tenner og vaske
av meg sminken. Vurderer å droppe det. Hører han og mamma prate der nede, de
diskuterer. Jeg reiser meg opp, tar med meg vannflaska fra nattbordet og går inn
på badet, pusser tenna og vasker ansiktet. Hører stemmene. Jeg hører mamma er
alterert. Ser meg selv i speilet. Gjør en grimase. Finner et håndkle og tørker meg.
Fyller vannflaska. Legger meg. Ikke lenge etterpå hører jeg tassende skritt.
Datteren står i døra
Datter
Mamma?
Jeg
Kom hit du skjønne
Jeg løfter opp dyna, datter legger seg inntil meg. Tærne hennes er kalde.
Datter
Jeg er tørst
Jeg gir henne flaska med vann. Hun holder den med to hender, drikker forsiktig
for ikke å søle. Hun gir meg flaska og legger seg ned igjen. Jeg setter den på
nattbordet. Vi sovner
Han våkner opp av datteren og mammaen som pludrer i den andre senga. Han
kjenner puta er våt, ser det er en lilla flekk av sikkel, han pussa ikke tenner i går,
gikk rett og la seg. Han snur seg inn mot veggen, vil sove mer. På veggen ser han
den samme lillafargen spruta ut over veggen. Han må ha hosta, vinen må ha farga
spyttet lilla. Han prøver forsiktig og stille å gnikke fargen av med en flik av dyna.
Lillafargen har blitt en del malingen. Om fargen skal forsvinne må hele rommet
males på nytt. Han lukker øynene. Han hører hun står opp, at hun tar datteren i
armene og går ut av livet hans.
Datter
Sover du?
———————
Hun ser seg tilbake og krymper seg enda lengre ned i madrassen. Hun åpner
macen, hun MÅ se Brokeback Mountain. Det har gnagd i henne i så mangedager, i uker,
når hun tenker seg om. Brokeback Mountain. Den finnes ikke på de
strømmeplattformene hun har. Hun må ut med 400 kr, om hun skal få sett den.
Heldigvis kan hun betale med Vipps. Telefonen ligger ved siden av henne så hun
trenger ikke stå opp av senga en gang. Hun ser filmen. Når hun har sett den, ser
hun den en gang til. Når den er sett for andre gang spoler hun til de stedene hun
vil se igjen. De to har prata hele natten, foran bålet, drukket og spist, han ene, han
med lyst hår, han skal egentlig opp på fjellet for å sove med sauene, men han er
for full og det er for seint. Han spør han andre - som selvfølgelig har mørkt hår,
om han kan få et teppe, han mørke sier at han kommer til å fryse ihjel der ute, når
bålet er brent ut, at han heller må komme inn i teltet og sove der sammen med
han. Han med det lyse håret sier bare ja ja, og så sovner han med teppet over seg
foran bålet. Neste klipp: Han våkner midt på natta, lager hutrelyder, han andre,
han inne i teltet våkner, stikker hodet ut og sier at han må skjerpe seg og komme
seg inn. Og så ligger de der, ved siden av hverandre. Endelig. Og han mørke, han
stikker en hånd opp av teppet de har over seg, finner vennens hånd, og arm og
trekker den over seg, de ligger noen sekunder i skje. Han lyse våkner, hva gjør
du? Han setter seg opp, sinna, forvirra. De bakser sammen i voldelig elskov.
Neste klipp: dagen har gått, de har styra ute i naturen med hester og sauer og
høye fjell. Det er kaldt om nettene, han sitter utafor teltet, ved bålet, han andre
har lagt seg i baris. Han lyse, stirrer inn i flammene en liten stund. Reiser seg opp,
går inn i teltet, sitter på huk i teltåpningen, han andre setter seg opp, fremdeles
er de harde i klypa når de tar på hverandre, de vikler seg inni hverandre, lener
seg tilbake og er sammen, tett og hardt.
Og hun vil se på det. Fordi akkurat nå vil hun være en homofil mann. Hun er ikke
en homofil mann, hun er en kvinne, en dame, en jente, en Ei. Hun skulle ønske
hun kunne være en som kunne ta, en som bare gjorde det. Og så, når man
endelig viser seg som øm, sårbar, redd og trist, så er man det liksom enda mer
og enda sterkere enn det kvinner er. Kvinner er så ømme.
Og det er synd på henne. Så synd på henne. Og det vil hun ikke innrømme, fordi
det er teit med ynkelige kvinner, og det er teit når kvinner ikke er sterke, ikke
hever seg over dette med ømhet og bristepunkt og mistrivsel. Kvinner er jo
sterke fordi de nettopp er kvinner, de er jo bautaer, men hun føler ikke seg som
en bauta, hun føler seg som en slapp, tørr padde. Som er blitt så tjukk og vant at
hun ikke gidder å hoppe unna når farer nærmer seg, hun går bare veldig sakte
og stille vekk. Og nå ligger padda der, i senga og ser på BBM i time etter time.
Og frister forsvinner, men padda bryr seg ikke, hun utsetter, hun ser bare inn i
skjermen, inn i en verden som ikke er hennes, og som hun aldri, aldri,aldri kan
komme inn i. Hun ligger der selv om sola skinner ute, og det snart er vinter og
det er lenge til våren kommer, hun kunne ha gått ut,
men nei, hun ligger der oger en padde som drømmer om å være en maskulin,
homofil og voldelig mann
som er på jobb i fjellet og skal passe på sauene, og der slåss han mot bjørner og
opplever sitt største romantiske og vanskeligste øyeblikk, og han kan leve ut
denne delen av han som er så hemmelig og så skummel, om andre får vite dette
er han død, begge er døde om noen får vite hva de holder på med der oppe i
fjella. Men hestene og sauene ser ikke ut til å bry seg. Og damen som ligger der i
sengen, hun har ikke barna sine hos seg, hun er alene, hun har gått fra mannen
sin og mammaen er et helt annet sted og ingen har ringt på døra, og om de
hadde ringt på døra hadde hun ikke åpna, hun hadde bare skrudd av lyden på
macen og blitt der og padda seg til hun hørte de snudde og gikk.
———————-
Søster
Ikke dra.
Søsteren min klamrer seg om halsen til mamma.
Mamma
Kjære deg
Mamma holder henne.
Søster
Vær så snill
Tårene renner
Mamma
Det går bra
Hun løsner grepet søsteren min har om henne. Søsteren min slipper opp. Armene
henger ned, pusten hakker
Søster
Jeg vil ikke være her, jeg vil bli med tilbake
Mamma
Du, se her.Hun tar av seg smykket hun har rundt halsen, det er et kors med en svart sten i
midten. Hun legger det i hånden til søsteren min. Søsteren min er oppløst, snørret
renner, øynene er rød, nesa er rød. Hun ser ned på korset hun har i hånden, så på
mamma
Mamma
Jeg er alltid hos deg. Nå må vi dra.
Mamma ser på meg, jeg ser på søsteren min, klemmer henne og setter meg i
bilen sammen med mamma. Vi kjører av gårde, jeg snur meg og vinker alt jeg kan.
Jeg ser søsteren min stå helt stille, hun vinker ikke tilbake. Mamma sukker, tenner
seg en røyk, bilen fylles opp av grå luft.
—---------
Vi hadde vi en innekatt, en perser. Den likte ikke all snøen i Finnmark. Jeg tror
mamma henta den fra et barnehjem for katter. Jeg synes å huske at hun skrøt av
at det var en dyr katterase, at det nok hadde kosta oss i hvert fall tusen kroner om
vi skulle kjøpt den ny. Men vi fikk den gratis. Det var et varp. Den så miserabel ut.
Den hadde alltid masse svart gugg i øya, og digre klumper med tova hår i pelsen.
Den elsket å ligge oppå bordene rundt om i huset. Pappaen min hata det. Han
kunne bli veldig sinna på den, og slenge den flere meter gjennom luften. Men
min søster og jeg elsket den. Av en eller annen pervers grunn prata vi bergensk
til den. Vi snakka østnorsk til alle andre, pappa var den eneste i familien som
snakka bergensk, bortsett fra søster og meg når vi snakka til katta. Vi hadde flere
navn på den. Jeg husker vi veksla mellom å kalle den Sosialkanalen,
Varmekabelen og Bløtkaken. Katta ble syk og mamma måtte ta den med til
dyrlegen. Det var i jula, og kaldt ute. Da mamma kom hjem med den, var den
skamklipt og dopa ned. Den hadde vært i en operasjon tror jeg. Det var et sjokk å
se den i den tilstanden. Det var pinlig å se den så flau og sjanglende. Som da
mamma ble full den gangen vi hadde vært i et selskap. Da vi skulle kjøre hjem
måtte pappa hjelpe henne ut i bilen og på med selen mens vi barna satt i
baksetet og venta. Knusk stille bil hele veien hjem. Morgenen etterpå kom hun
inn til meg i sengen og sa unnskyld. Som en kompensasjon, skulle vi barna få
bestemme hva vi skulle gjøre denne lørdagen og hva vi skulle spise til middag. Vi
bestemte at vi skulle til svømmehallen og at vi skulle spise kyllingvinger etterpå.
Mamma ble selvfølgelig ikke med å bade selv. Mamma kunne sitte bak
vindusruta på kafeen og se på oss, smile og vinke. Etter ca 40 min banka hun på
ruta og gestikulerte at vi skulle dra. Slukøret gikk vi i dusjen. 40 min er ingenting i
et basseng. Trenger 2-3 timer. Minst. Kyllingvingene var gode. Hun haddeheldigvis kjøpt mange nok. Mange deilige kyllingvinger oppvarmet i en
langpanne. Sosialkanalen døde før nyttår.
—————
Det er rart, når alt roer seg og jeg ser deg igjen. Og du er tilbake der jeg liker
deg. Du er rolig, avspent, glad. Det er godt å være i nærheten av deg da. Det er
da jeg vil reise med deg, det er da jeg vil bygge hus med deg, det er da jeg vil gå
turer i skogen med deg, det er da jeg vil finne blåbær og tyttebær, ta dem med
hjem og lage saft. Det er da jeg vil ut ut ut i skogen med deg. Og jeg vil ikke noe
annet enn det. Gå inne i en skog på høsten og jeg ser sopp, og du tenner et bål
kanskje, eller har med en matpakke med omelett med poteter i, den er fremdeles
lunken. Og vi deler den. Du har med brødskiver og kaffe også. Og det er så godt.
Det er så godt, det er så godt.
Og jeg ser på deg og tenker, så fint at du vil og klarer å være her med meg nå.
Og etterpå skal vi på Cinemateket og se en film som er gammel og vi sitter der
og bare tar inn, og en uendelig ro faller inn i kroppene våre og når filmen er slutt
så sykler vi hjemover og vi tar en liten matbit og sovner. Du på et pledd foran
peisen, jeg ved siden av deg, inntullet i et teppe. Om morgenen er peisen slukket
og du fyrer i den på nytt. Jeg later som om jeg sover videre. Og du tar deg en tur
ut. Og når du er ute fylles jeg med en stor redsel. Nå er jeg igjen alene. Men du
kommer tilbake. Og du setter deg ved kjøkkenbordet og leser en avis, og jeg
hører at du har satt på kaffen, det surkler. Det er en lyd som gjør meg trygg.
Lyden av blaing i avis og kaffetrakteren som brygger og brygger på nytt. Jeg blir
fylt med mot. Jeg står opp, går på do, ser meg selv i speilet og tenker at nå har
jeg et rolig ansikt, huden er ikke irritert, jeg er ikke lenger irritert. Og jeg tør å gå
ut. Finner et par ullsokker og en stor genser og setter meg ovenfor deg ved
kjøkkenbordet og du titter opp av avisen, god morgen, kaffe? Ja takk. Jeg vil
gjerne ha kaffe. Ikke fordi jeg vil ha kaffe men fordi fra nå av har jeg bare lyst til å
si ja til deg.
—————-
Jeg
Er du varm?
Tidlig på sommeren kan sola være stikkende. Den har enda ikke varmet opp
omgivelsene, ingenting er lunt og gjennomvarmt som det pleier å være senere påsommeren.
I begynnelsen av juni er varmen hard. Som å steke et brød på for høy
varme. Det blir hardt for fort.
Mamma
Neida.
Mamma satt i bakgården, hun hadde kommet på besøk. Vi spiser reker med
Hellmans majones, sitron og dill. Vi har rugbrød til. Ikke loff. Mamma liker ikke loff.
Hun pleier å ha avsky i stemmen bare hun må si det ordet. Så jeg har kjøpt dansk
rugbrød. Det ordet pleier hun å si med en myk tyngde. Dansk rugbrød. Loff er for
fisler. Samme med grøt. Hun sier alltid æsj og rynker på nesa av det ordet.
Jeg
Jeg kan flytte litt på parasollen så du kan sitte i skyggen?
Mamma
Nei, du må sitte i skyggen
Jeg
Neida
Mamma
Jo
Jeg
Jeg kan hente solhatten til deg? Jeg har en liggende oppe
Mamma svarer ikke, hun har fått øye på en beige, langhåret katt
Jeg
Jeg henter hatten jeg
Jeg henter hatten. I stedet for å ta den på, har hun den i fanget.
Mamma
Kan du ikke gi katta en reke?
Jeg skreller en reke, kaster den mot katta. Katta tar den i munnen, går noen
skritt unna, fortærer den. Vi ser begge på.Mamma
Det likte du, ja. Gi den en til.
Jeg skreller enda en reke. Katta mjauer. Jeg kaster reka mot katta som sluker
den grådig.
Jeg
Mamma du må ta på deg hatten
Mamma
Jada
Jeg foreslår at vi går inn. Jeg kjenner at jeg er brent selv om jeg har sittet i
skyggen. På vei opp trappene merker jeg mamma puste tungt. Hun ser varm og
klam ut. Når vi er oppe i leiligheten åpner jeg vinduene, peker på sofaen og sier at
hun må legge seg litt. Jeg henter et glass med vann til henne. Legger en pute
under hodet hennes. Hun sier takk, men drikker ikke. Hun lukker øynene, etter
hvert er pusten hennes rolig og jevn. Jeg går ned i bakgården for å hente resten
av maten. På bordet sitter katta og glefser i seg reker.
Jeg
Ha deg vekk!
Katta stirrer på meg, mjauer. Jeg skriker tilbake. Katta piler av sted. Jeg rydder
tallerkener, glass, tomme vinflasker, brødkurven med rugbrødet, dillkvasten, resten
av rekene og majonesen over på et brett og bærer det opp. Mamma ligger
fremdeles rolig på sofaen. Ut av nesa hennes renner det blod. Det har rent
nedover kinnet og ned til den halvåpne munnen. Fra munnviken drypper blodet
ned på puta, der det har dannet en mørkerød, våt flekk. Jeg lurer på om jeg får det
av i vask.
Jeg
Mamma? Mamma sover du?
————————
Porten åpner seg. En elektrisk port som rulles opp. Jeg ser et par føtter. Hvite sko
som er skitne og et par lyseblå olabukser. Er dette hans bein?
De føttene kjenner jeg jo egentlig ganske godt, men nå er de plutselig fremmede. Og de går vekk
fra meg. Jeg huker meg ned og smetter innunder porten før den er helt åpen, jeg
klarer ikke vente, jeg må ta igjen beina hans, jeg må ta igjen han, jeg må opp på
siden av han. Han har lange, sterke, senete bein. De strener avgårde. Han snur
seg i farta, sier hei, holder oppe et par poser han har i hendene, det er søppel
han skal kaste. Jeg følger etter han. Når han åpner lokket på den store
søppelkonteineren kjenner jeg stanken, og jeg ser ned på beina hans. Buksene er
skitne og slitte og i skrittet er det et stort hull. Har du nye bukser? Det er 501 sier
han. Jeg fant dem. Jøss. Fine da. Gralla. Takk. Hei sier jeg. Og går forbi han med
sykkelen og opp på en rampe. Der oppe, på avsatsen som fører til lagerheisen
som kan romme både meg og han og sykkelen min strekker jeg frem kinnet, han
strekker frem sitt og vi berører hverandre. Han er skjeggete og jeg sliten og dratt.
Fint å se deg. Jo, det samme.
—-----------
Mor og datter
De står og klemmer.
Datter:
Jeg er en mobiltelefon. Og nå lader jeg..
Mor
Jeg er en ipad.
Datter
Jeg kobler meg ikke fra før jeg er oppe i hvert fall seksti prosent.
—————
Vi tar heisen opp i femte, jeg triller sykkelen helt inn i studioet hans. Vi skal inn
der, for jeg skal hjelpe med å male veggen i det nye rommet han har bygd. Han
har leid et nytt sted og han skal lage utstillinger og kunst og bibliotek og bar og
alt. Og han bare gjør alle de tinga der og jeg har ikke klart å gjøre noe på et år
kjennes det ut som, men han har gjort og gjort og gjort og jeg har vært i dvale og
i en dvale vil jeg ikke vise meg for noen fordi det er flaut å vise seg som en
padde, men jeg vil gjerne male og være til nytte og det er lett å male en vegg
med en rulle. Dyppe rullen i maling og malingen spres utover, det kan jeg klare
og da kan jeg føle at det er nyttig at jeg finnes og jeg har tatt med syrnet brød og
solbærsyltetøy. Og vi maler og drikker kaffe i pausen og spiser litt brød med
syltetøy på. Og alt er rolig og hyggelig og når vi er ferdige går vi på badet for å
vaske hendene og han går på do og jeg hører han tisse og jeg går på do etter
han og jeg passer på å tisse så høyt at han kan høre at jeg tisser og når vi har
vasket henda og gått inn og sett på alt vi har malt er ikke klokken så mye som jeg
trodde, og da må jeg gå, for jeg har ikke fler grunner til å være der. Han tar følge
ut, han skal på butikken og kjøpe grønnsaker som han skal ha til middagen, og vi
går ut av porten sammen og jeg triller sykkelen og vi går ved siden av hverandre
og jeg vet ikke hva jeg skal si men det gjør ikke så mye. Og så sier han at han skal
over gata og jeg sier raskt hade og så vi går vi i samme retning, men på hver vår
side av den samme gata og da skjønner jeg at butikken han skal til er på andre
siden og at jeg jo bare skulle blitt med han over, men jeg er så rar i hodet at jeg
ikke klarte å tenke at jeg kunne det, og at om jeg hadde gått over gata med han
så kunne vi gått ved siden av hverandre litt lengre, men jeg fortsetter bare å gå
fremover på min side, og jeg ser han. På lang avstand er han ikke skitten og
fillete, på lang avstand er han høy og sterk og lys. Og han ser på meg og jeg
vinker til han og da husker jeg at jeg har sykkelen. Og jeg tar på meg hjelmen og
suser avgårde. Det har starta å regne, men jeg bryr meg ikke.
———————
Mammaen har vært full av blod som var umulig å stoppe fra å renne ut av hodet
på henne. Og etter at hun hadde vært på sykehuset i mange dager, har hun
måttet ligge i senga i mange dager. Men nå er hun på fisketur sammen med meg.
Vi fiska kanskje en times tid. I stillhet bortsett fra de gangene hun surra det til med
snøret og jeg måtte hjelpe henne med flokene.
Mammaen
Nei, nå har det satt seg fast igjen. Her er det bare rot.
Jeg
Kommer. Hva har du holdt på med her da? Sånn.
Jeg ser på henne, hun tar et kast. Jeg går bort til min plass og tar et par kast til.
Jeg
Nå må vi vel kanskje gå.I det jeg sa til henne at vi måtte gå, fikk jeg napp. En liten torsk som vi kokte og
spiste til kvelds.
—-------
Hun er på kjøkkenet, har starta på maten. Han kommer hjem. Han kommer inn og
klemmer henne bakfra
Han
Så deilig det lukter
Hun
Det er løken, stekt løk lukter alltid godt
Han
Åssen var dagen din?
Hun
Bra. Din?
Han
Jo, bra.
Hun
Du, det stinker. Du må vaske føttene dine.
Han
Jada
Han blir stående å bla i avisen som ligger på kjøkkenbordet
Hun
Du må gjøre det nå
Han
Ja, ja ja
Han lukker avisen raskt og bråkete, går opp trappene og inn på badet. Hun finner
en sprayflaske og en klut og vasker raskt over gulvet og trappa der hun tror han
har gått. Hun finner en tom pose under vasken, går ut i gangen og legger skoenehans nedi og knyter igjen. Hun hører at vasken oppe på badet skrus av, hun
skynder seg tilbake på kjøkkenet som om ingenting er skjedd, rører i løken så den
ikke brenner seg.
————————-
Katta ligger og maler på fanget hennes. Hun stryker pelsen, alt er rolig.
I et uventet, plutselig rykk hopper katta opp og biter seg fast i halsen hennes.
Katta slipper ikke taket. Hun prøver å riste og vri seg og dytte katta unna, men
katta biter seg fast. Hun kjenner klørne borre seg inn i brystet. Hun kjenner tenna
til katta bite hardt hardt hardt inn i halsen hennes. Hun må få fjerna katta. Hun tar
et fast grep om kattas kropp og forsøker å dra alt hun kan. Den biter enda
hardere. Smertene er enorme. Hun samler seg, og i et voldsomt rykk river hun
vekk katta. Den fyker flere meter i gjennom luften. Den lander på alle fire, de ser
på hverandre, kattas munn drypper av blod. Katta mjauer. Kvinnen gurgler frem et
skrik, katta piler avsted.
Kvinnen fører hendene opp til strupen, det er varmt og vått, hendene er fulle av
blod.
Hun løper inn på badet. Hun ser seg selv i speilet, grimasen er verre en noen
gang, hun kjenner at blodet forsvinner fra hodet, knærne knekker sammen.
————-
Jeg hadde så lyst til å si til deg at jeg elsker deg, men jeg gjør ikke det. Du hadde
invitert meg med på cafe, vi satt ovenfor hverandre, der vi pleide å sitte sammen
for mange år siden. Du drikker øl. Når du drikker øl lukter du Bjarne, og jeg
tenker at vi må lufte. Og fingrene dine er skitne, det er en svart rand rundt
neglene dine og du har skitne klær på deg. Og håret ditt er fett og uflidd. Men du
er fremdeles veldig, veldig vakker. Du spør om jeg kan bli med deg på
brillebutikken, du trenger nye briller, og vil gjerne ha min hjelp til å velge. Og jeg
kjenner meg stolt og sammen er vi sterke. Men så kommer lukten. Jeg holder
maska og vi finner noen briller som passer til det store ansiktet ditt. Og du er
glad, føler deg fin. Du følger meg til bussholdeplassen, jeg klemmer deg når jeg
ser at bussen kommer. Klemmer deg så lenge at jeg må løpe for å komme med
bussen. Jeg snur meg ikke etter deg som jeg gjorde den aller første gangen du
fulgte meg til en buss. Jeg tror ikke du snur deg etter meg heller.
————————
Jeg ligger i gresset i Botanisk hage. Der hvor du ikke egentlig har lov til å ligge
fordi det kan hindre gresset i å gro riktig. Jeg har parkert sykkelen og låst den fast
i gjerdet og hoppa over det. Små blomster i gresset har akkurat sprunget ut. Jeg
stirrer på en hvit blomst, den er rett ved siden av øyet mitt. Den har små, myke
bevegelser i vinden. Jeg kniper sammen musklene rundt øynene for å slippe
lyset inn i små doser.